Refleksjons spørsmål
Tysting eller svik. I går ble jeg satt i en utholdelig vanskelig situasjon, min datter er akkurat ferdig med skolen og skal starte på universitetet. Hun har jobbet utrolig hardt for å nå målet sitt for å komme inn på Universitetet i Berlin og nå ser det ut som om målet er nådd. For to dager siden var vi ute og feiret at hun ble den eleven med høyest eksamenskarakterer på trinnet.
Men da jeg kom hjem i går havnet jeg som sagt i en vanskelig situasjon, jeg hadde fått et brev fra Stasi, en form for politi her i Øst-Tyskland jeg aldri har hørt om.
Hva er Stasi? I den kalde krigen var Tyskland delt og besto av Vest-Tyskland og Øst-Tyskland. Øst-Tyskland (DDR) var kommunistisk og ble styrt av Sovjetunionen mens Vest-Tyskland ble styrt av Frankrike, Storbritannia og USA. Folk i Øst-Tyskland hadde det vanskelig og levde under strenge kår. Mange i DDR var misfornøyd med styreformen, dette likte ikke styret, dermed ble Stasi politiet grunnlagt. Stasi skulle ta seg av politiske motstandere av Kommunisme. De som gjorde politisk opprør ble fengslet. Stasi måtte finne en måte å komme inn på og bryte ned all form for politisk motstand, derfor truet, bestikket og tvinge de familiemedlemmer og venner av motstanderne til å bli informanter. Mer om Stasi kan dere lese her.
I det brevet jeg fikk sto det at de gratulerte datteren min med gode karakterer og plass ved universitetet, men i tillegg fortalte de at hvis ikke jeg ble informant for dem, fikk ikke datteren min komme inn på Universitetet. Her er mine valg alternativer:
Hvis jeg blir informant:
Om jeg velger å bli informant velger jeg en pliktetisk beslutning og min datter får gå videre på universitetet hun ønsker. Men livet som tyster er tungt og det å gi beskjeder daglig, i all hemmelighet om mine nærmeste er en ekkel oppgave. Det at jeg heller ikke kunne fortelle om situasjonen til min datter, gjør det vanskelig, for ingen vil lyve for sin egen datter. Jeg tenker også konsekvensetikk hvis hun havner i en situasjon Stasi-politiet ikke liker, så kom det til å være vanskelig å velge mellom å lyve til Stasi eller tyste på min egen datter. For om jeg blir tatt i å lyve til Stasi kan det gå verre for meg enn hvis jeg nekter å blir informant. Jeg føler at det blir et svik mot min datter og ikke la henne gå på universitetet og få en god utdanning som hun har nytte av resten av livet. Å bli en av Stasi sine 600.000 uoffisielle medarbeidere er bedre enn en usikker fremtid for min datter.
Om jeg blir angiver:
Hvis jeg velger å bli angiver og bare gi unødvendig og uinteressant informasjon STASI ikke vil få bruk for. Det vil si at min datter får gå på Universitetet i Berlin, da later jeg som jeg er angiver og leve på en løgn. Men dette kan bli komplisert og kanskje er den infoen jeg gir viktigere enn jeg tror, da blir det bare til ett nytt problem. Da går jeg tilbake på tanken om at å bli informant er det beste siden jeg nesten ikke har noe annet fornuftig valg. Og hva om STASI finner en måte å få meg til å si at jeg lyver? Å være angiver virker ikke som det rette for meg, det bli for risikabelt å lyve om livet til de nærmeste.
Om jeg nektet:
Før en nekter å bli informant må man tenke konsekvensetikk. Stasi har nok makt til å gjøre livet mitt jævlig i tillegg til å nekte datteren min skolegang og hun vil ende opp med å jobbet hardt for ingenting.
En ting jeg har tenkt på er at hvis jeg ikke blir informant hadde da Stasi-politiet trodd at jeg hadde noe å skjule og hadde de satt jobben til noe andre som sto meg nær?
Min konklusjon er at sjansen for å bli fengslet eller spionert på om jeg ikke bli informant er såpass stor at det ikke vil lønne seg på noen måte å nekte. Jeg får heller bite tenna sammen og være glad for at datteren min får gått på Universitetet.
Kilder:
Pappa bedre kjent som, Øystein Solheim Lien
Blide kilder:
